Rabbinergjerning

Som rabbiner i en tid der mange forestillinger og verdier som før var gjeldene stadig er i endring er det ikke lenger mulig å finne alle svar innen tradisjonen. Min inspirasjon kommer like mye fra kilder utenfor tradisjonen.
Det holder for eksempel ikke med forskrifter om kosher om de ikke også innholder økologisk bevissthet.
Strengt atskilte grenser mellom etniske og religiøse grupper var kanskje nødvendig noen generasjoner siden - i dag er utfordringen å skape gode rom og seremonier for jøder som ønsker å opprettholde sin jødiske tilknytning selv om de lever sammen med ikke-jødiske partnere.
Min rolle slik jeg ser det er å være til tjeneste for de som ønsker å utforske det jødiske rommet i takt med de utfordringene og verdier som vår tid bringer. Jeg ser for meg samvær der hver av oss deler vår fortelling slik at vi blir medvandrere på livets vei.

For å gå fremover må vi ofte våge å legge bak oss levemåter som ikke lenger tjener. Veien frem blir en balansegang mellom individuelle, enkeltstående gruppers, menneskeheten som helhet og jordas behov.

Min bønn er at mitt arbeid ærer alle som har gått før meg hvis skuldre jeg hviler på og at jeg evner å bringe deres velsignelse videre.
Måtte jeg være vitne til og med-skaper i å skape nye og bærekraftige former for samekstistens.

Måtte vi sammen bidra til å fremme gode vekstvilkår for alle menneskers heling være det seg fysisk, psykisk eller sjelelig og med det en snarlig heling av jorda
b’mheira vejameinu- snarlig og i våre dager!

Min reise mot å bli rabbiner

Hvordan kunne en jødisk kvinne som er født og oppvokst i Norge finne på å bli rabbiner?

På 50 og 60 tallet da jeg vokste opp, var Norge et langt mer homogent samfunn enn det er i dag. Jøder utgjorde da som nå en meget liten minoritet, men det fantes svært få andre minoriteter. I barndommen hadde alle de jødiske voksne på forskjellig vis overlevd holocaust, enten ved å flykte til Sverige, eller som min far – overlevd Auschwitz og det var svært lite familie igjen i Norge. Selv om jeg gikk på religionsskole og var del av Det Mosaiske Trosamfunn i Oslo, var den sterkeste jødiske påvirkning fra mors foreldre, slekt og venner i London.

Tidlig fikk jeg vite at om jeg ville leve som “ordentlig” jøde, måtte jeg flytte til Israel og reiste dit da jeg var 19 etter artium. Etter to år dro jeg tilbake til Europa og fortsatte studier i Danmark. Jeg var nok for rastløs og for Europeisk.

Ti år etter å ha reist hjemmefra flyttet jeg tilbake til Oslo og var etter kort tid alenemor til to jødiske sønner. Slik begynte min reise tilbake til de jødiske røttene jeg hadde vokst opp med.
Livet hadde åpnet meg sjelelig og nå søkte jeg måter å knytte meg til menigheten jeg hadde reist fra.

Til å begynne med var jeg tilfreds med å synge fra kvinnegalleriet og ta del i det sosiale som menigheten bød. Etter hvert ble jeg frustrert over alle begrensningene jeg møtte, frustrasjonen over å måtte be fra kvinnegalleriet og ikke kunne være tilstede for mine sønner som var blant mennene nede i synagogen der ritualene foregikk. Rigiditeten jeg opplevde ortodoks praksis krevde og som ikke helt passet med min kunstnernatur. I tillegg reagerte jeg på en liturgi som tok for gitt at den som ba var mann. Tekster som omtalte Gud i mannlige termer, attributter og pronomen, selv om vi lærer at Gud ikke kan begrenses i kjønn. Jeg begynte å stille spørsmål og ville vite om det var mer til det å være jødisk kvinne enn holde kosher, bake kaker og sitte i møter?

Da jeg begynte denne reisen hadde jeg en visjon om at jeg kunne bidra til at rådende praksis i Oslos synagoge ville endres. Jeg så for meg et rom der i hvertfall kvinner kunne be og lede gudstjenester sammen, noe kvinner hadde begynt å gjøre flere steder i verden, også i Israel. Siden det mest var jeg som bar på denne tanken, fikk jeg etter hvert en innsikt om at det kanskje også var jeg som måtte gjøre noe med det. Men hvor skulle jeg lære, hvor kunne jeg få den erfaring som krevdes?

Jeg fornemmet en forbindelse til det jødiske liv som var i Europa før 2. Verdenskrig og det mine oldeforeldre og besteforeldre hadde skapt her i Norge og i England og så min rolle som å være en bro mellom det som var og det som kan være.

Men, jeg skjønte ikke hva det vil si å utfordre grunnleggende forestillinger og nedarvede tradisjoner. Jeg søkte først å virke innenfor tillatte rammer og dannet fora for utforsking av jødisk spiritualitet og bønn. Men møtte en stor snublestein i form av grunnleggende lojalitet til ortodoks praksis selv blant kvinnene.

Etter hvert lærte jeg at det ikke alltid er et poeng å kjempe imot når motstanden er for stor. Dersom en dør lukkes, finnes det nye som åpner seg.

Etter å ha lest om hvordan amerikanske kvinner og menn skapte nye og inklusive rom for bønn og jødiske samvær og etter hvert også om Rabbi Zalman Schachter Shalomi, grunnleggeren av Aleph: Jewish Renewal og tankene retningen jeg nå er ordinert under står for, opplevde jeg en sterk dragning mot å oppleve det som der ble beskrevet.

Sommeren 2000 møtte jeg for første gang mange av de som senere har blitt mine lærere, venner, medstudenter og nå kolleger og opplevde for første gang en jødisk kontekst som var inkluderende på måter jeg ikke hadde opplevd tidligere. Det var med ærefrykt jeg den gang var vitne til at 8 nye rabbinere, deriblant 5 kvinner ble ordinert.

Frem til da hadde jeg rukket å lese et uttall bøker, vært med på å forme to jødiske kvinnegrupper, meditert, gått jevnlig i synagogen, e-post korrespondert med jøder i USA, deltatt i flere tverrreligiøse dialoger, vært den som fulgte opp og arrangert fester for to bar-mitzva gutter, fått diplom som Astrolog, og oppnådd flere grader ved universitet og mer.

Siden har det vært mange milepæler; Egne shabbashelger ledet av og for kvinner og for å ha et fora å virke under, ble den første egalitære venne-forsamling i Norge, Havurat kol haLev til i min stue.

Anskaffelsen av en Torarull gjennom bidrag fra venner, kollegaer og lærere i USA og Norge, til bruk i mitt arbeide er en hel fortelling i seg selv.

Min drivkraft har vært min stadige lengten etter tilhørighet og nærhet og
en stadig søken etter å romme hva halacha – ”veien en jøde går” er og hva Gud er. Fra dette bringer jeg et integrert og fornyet perspektiv på hva det for meg er å leve som jøde og menneske og rabbiner.

Ikke noe av dette kunne ha skjedd uten den grunnleggende støtten, som jeg har fått fra lærere, terapeuter, veiledere, familie, venner og kjente både i Norge, Europa, Israel og USA og jeg er alle evig takknemlig.